hva vet vi egentlig?

Det er mange ting vi tror vi vet. Vitenskap går ut på å legge sammen to og to, og anta at det er fire. Og selv om to og to alltid kommer til å være fire, har jeg i det siste begynt å tvile mer og mer på ting jeg trodde jeg visste. Jeg har alltid vært en nysgjerrig sjel, og har for eksempel alltid fundert på hva som finnes der ute. Hvor stort er universet? Hvordan oppsto det? Hvor begynner det, og hvor ender det? Ingenting kan være uendelig, men samtidig - der noe ender det jo være noe på andre siden! Hvorfor er jorda rund? Og hva er egentlig jordkloden? Hva om det er et såkalt atom? Og kanskje vi bare er bakterier, eller en form for mikroorganismer og igjen bare en del av en større organisme? Alle disse spørsmålene stilles som om alt annet ute i universet kan sammenlignes med det vi kjenner til her på jorda. Og det er kanskje der vi tar feil. Kanskje må vi legge vekk det vi selv har skapt for å kunne forstå noe vi ikke har skapt. Og når jeg sier "det vi har skapt", mener jeg begrep som tid, avstand, og andre "hjelpemidler" som brukes til å beskrive vår virkelighet. For oss finnes det ingenting som er uendelig. Hva betyr uendelig? At noe aldri ender, selvfølgelig. Uendelighet finnes ikke her på jorda, alt har en start og en slutt. Det eneste som kan virke uendelig er tid, men er det? Og hva er egentlig tid? Eksisterer det overhode? At noe skulle være uendelig virker helt uforståelig for oss mennesker, og derfor utelukker vi muligheten.  Jeg tror man skal passe seg for å henge seg opp i ord, i stedet for å prøve å forstå det som ligger bak. Tid eksisterer jo i den forstand at dag blir til natt, og natt blir til dag - men hvem vet hvor lang "tid" det egentlig tar?
 Hva vet vi egentlig? Hva vet vi helt sikkert? Med utgangspunkt i min erfaring, antar jeg at jeg skal dø en gang. Jeg antar at hvis jeg slipper en ball, vil den falle på grunn av tyngdekraft. Jeg antar at jeg ikke kan leve uten luft, likeså fisken ikke kan leve uten vann. Hittil har min erfaring bekfreftet at naturlovene eksisterer. Hvis jeg derimot hadde sluppet en ball på månen, ville den sannsynligvis ikke truffet bakken øyeblikkelig. Mens jeg og fisken hadde dødd av oksygenmangel, fordi det verken finnes luft eller vann på månen (les: jeg antar at det ikke er luft og vann på månen). Selvfølgelig er det ikke det, tenker du, og jeg er forsåvidt enig i at det ville blitt sett på som galskap å påstå at det finnes noen form for usynlig luft (luft er jo forsåvidt usynlig, men du skjønner hva jeg mener) og vann på månen. Poenget mitt er at antakelse og viten ikke er det samme. Å utelukke noe fordi man antar noe annet finner jeg problematisk. Se deg omkring i rommet. Tenk på alle de tingene som vi "vet" er der, men som vi ikke ser. Og med det mener jeg for eksempel stråling. Den eneste grunnen til at vi vet at de er der er fordi vi har målere, detektorer som fanger opp mer enn det menneskekroppen gjør. Tenk igjen, og denne gangen på sannsynligheten for at det skulle være en masse ting du verken så eller visste var der. Den sannsynligheten er stor.

Over til deg. Hva vet du med hundre prosent sikkerhet? Tror du det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet om? Tror du at det finnes liv på andre planeter? Hva tror du skjer når du dør? Og hva mener du om klarsynte?



6 kommentarer

Rune

20.aug.2009 kl.19:19

Eg veit 100% sekkert at du ligg og skriv blogg no...

Steffen

20.aug.2009 kl.19:34

- Først: Det eneste du kan vite sikkert, er at du selv eksisterer. Du kan ikke engang vite om du er den du tror du er, men du vet i det minste at du eksisterer. Verden kan være en illusjon - men selv for å kunne innbille seg noe må man eksistere :) Så det er så å si ingenting man kan vite med 100% sikkerhet.- Så: 2+2=4 fordi det er slik mennesker har definert det :) Det har en verdi vi har tillagt det. Det finnes stammer som ikke har et tall for noe over to - og for dem er konseptet "fire" uvirkelig.- Naturlovene virker på månen også :) Gravitasjonen er 1/6 av jordas, dermed vil ballen bruke lenger tid på å nå samme hastighet på månen som på jorda. - Tiden har en begynnelse :) Tiden er Universets fjerde dimensjon. Fellesbetegnelsen er "rom-tid". Man kan forandre sin personlige tid i forhold til romtiden ved å bevege seg innad i romtiden med varierende hastighet. Jo nærmere man kommer lyshastigheten, jo nærmere kommer man at tiden står helt stille. Tiden vil naturligvis aldri stå helt stille - men så er det heller ikke mulig å nå lyshastigheten. Spørsmålet er heller om tiden er syklisk eller ikke! Det vil si: Tiden starter når universet "oppstår", men hva om det oppstår i en uendelig syklus? Hva hvis universet gjenskapes med jevne mellomrom? :)Det blir ikke akkurat MINDRE å tenke på, da, men det kan gi noen dytt kanskje ;p

Sunniva

20.aug.2009 kl.20:23

..okei, det han smartassen før meg sa. : p Nei, men seriøst. Eg ska kom med et svar på det du har skrevet! Bare gi meg litt tid. Eg må la det synk inn.

Karen Margrethe

20.aug.2009 kl.20:32

Jeg fikk definitivt mer å tenke på, men takk for kommentar! :-)

Karen Margrethe

20.aug.2009 kl.20:33

Det e jo ikke alt det finnes svar på, det e det som e så frustrerende. Men eg vil gjerne ha fleire synspunkt, tanka og meininge :-D

Helene

23.aug.2009 kl.19:19

Hei! Har du mulighet til å sende bildene fra bloggintervjuet til Støv på mail til meg? : ) Isåfall til helene.henriksen@hotmail.com

Skriv en ny kommentar

hits